Adele Leyha`s Spirituelle blogg

Adele Leyha`s Spirituelle blogg

Mediumskap - Kanalisering - Reading - Åndekontakt - Healing - Hjelpere - Guider - Synsk kunst

På bloggen her skriver jeg om spirituelle ting som opptar meg.



Har du lyst å motta nye blogg-innlegg jeg skriver på e-post? Sånn at du får siste nytt med en gang det har blitt publisert? Du kan få automatisk varsling på e-post ved å sende melding "Abonnere på nye blogg innlegg: - ja takk!" til: adele.leyha@hotmail.no

Hvordan ha toveiskommunikasjon med en kjent & kjær avdød?

Hjelperne våreOpprettet av Adele Leyha fr., november 29, 2013 19:22:33

Dette er spørsmål jeg ofte får. Og svaret er at det er vanskelig hvis du ikke har trent i utviklingssirkel over noen år. Toveiskommunikasjon er hva profesjonelle medium gjør når de kanaliserer. Hvis du ikke har et natur talent på dette området så tar det år med trening å utvikle det.

Sannsynligvis den beste måten å kommunisere med de døde på egen hånd er gjennom meditasjon.


Åpne og rense chakraene dine, tenk deg selv at du er i en vakker hage, og spør dine avdøde slektninger om å bli med deg der. Det eneste problemet er at du kan ta feil av et tenkt besøk med et ekte.

Det vil være vanskelig å skjelne et tenkt besøk fra et ekte, hvis du bare gjør opp tilstedeværelsen av dine kjære i tankene dine. En av grunnene til å gå til et medium er at hvis de ikke kjenner den avdøde personen, og de ikke kjenner deg, og informasjonen de kommer med er forståelig, kan du være rimelig sikker på at de snakker med din avdøde kjære. Ingenting kan måle seg med at en totalt fremmed person forteller deg om din kjære avdøde og formidler meldinger fra dem.

Uansett om du er i stand til å ha direkte kommunikasjon alene med en kjær avdød, så skal du vite at de er med deg, at de kan høre deg, og at de fortsatt elsker deg. Og selvfølgelig så har de det OK.

Jeg vet det er vanskelig å miste noen du er glad i og det å føle at du aldri kommer til å se eller snakke med dem igjen. Men de døde forlater oss ikke, de bare endrer energiform. Når du tenker på dem, send dem litt kjærlighet, og hvem vet, kanskje du føler en tilstedeværelse og at litt kjærlighet kommer tilbake igjen til deg også.



hilsen
Adele Leyha
http://aandekommunikasjon.com

  • Kommentarer(3)//blogg.aandekommunikasjon.com/#post96

Hvordan være istand til å snakke med de døde? Hvordan snakke med de døde? Hvordan vet jeg om det er ekte?

Hjelperne våreOpprettet av Adele Leyha ma., november 18, 2013 13:23:32

Dette er spørsmål jeg ofte får, og jeg vil derfor forklare litt nærmere her. Når noen dør og forlater kroppen sin, så vil deres ånd/ bevissthet (eller kall det energi) leve videre, på den måten at den flytter til et annet eksistensplan som ikke er synlig for oss som er her i denne dimensjonen. Du vil sjeldent eller aldri kunne bruke dine fysiske sanser og se dem fysisk på samme måten som før når de levde, men du kan bruke den 6.sansen din, og sanse deres usynlige nærvær (les: energi).

Når åndene kommer over til "den andre siden" er de klar over den følelsesmessige påvirkningen deres bortgang er for sine kjære. Mange vil prøve å sende tilbake en melding om at de er OK, men det betyr ikke at de levende vil merke det og få det med seg. Tenk deg hvor frustrerende det må være for en ånd å måtte se folk gråter for dem og uten å være i stand til å trøste dem.

Over tid vil den avdøde ånden prøve å sende tegn på at de er der fremdeles, og at deres energi fortsetter å eksistere.

Tegn kan inkludere så mange ting at det ville være umulig å nevne dem alle, men vanlige tegn er flimrende lys, bilder som henger på veggen som så henger på skjeve eller faller ned, forstyrrelser med dine elektroniske systemer, dyr blir urolige fordi de kan se ånden, finne mynter, finne fjær. Rare interaksjoner med sommerfugler eller fugler, kjente lukter knyttet til din avdøde kjære, spesielle sanger som kommer på radioen, og mange flere! Den vanligste måten ånder prøve å kommunisere med sine kjære er gjennom drømmer. Hvis du har en drøm om at din kjære kommer til deg og gir deg en melding, føles det ofte svært reelt, veldig klart, som at du virkelig snakket med dem.

Drømmer er en tid og et sted hvor ditt ego og objektiv sinn er avslappet og ånder har lettere for å nå underbevisstheten da enn når det er masse tanker inni hodet som blokkerer. Men ikke alle drømmer om avdøde kjære er kommunikasjon, imidlertid. Noen ganger er det din egen underbevissthet som bare maner sin essens til en drøm.

Forskjellen er hvordan det føles og hva som skjer i drømmen. Når det er reell kommunikasjon, vil vanligvis den avdøde ånden tilby et budskap om kjærlighet, trygghet, og kontakt. Noen ganger forteller de deg hva som dukker opp i livet ditt, så vær oppmerksom.

Er det en måte du kan initiere til kontakt eller venter du på at de på den andre siden skal ta initiativet til det første trekket? Du kan absolutt kommunisere med dine kjære. Bare snakk med dem. Snakk høyt, snakk i tankene dine, de kan høre deg.

Jeg kan ikke garantere at de alltid lytter, men når du har din intensjon om at de skal høre deg, så vil de få meldingen, omtrent som når du ringer til noen med telefon. Hvis du føler for det, tenn noen stearinlys, spill litt avslappende musikk som du liker, og mediter først. Dette vil øke din energi frekvens og styrke kontakten. Men egentlig, er alt du trenger å gjøre å tenke på dem, sende dem kjærlighet, tenk eller forestill deg at du gir dem en klem, og de vil få beskjed.






med vennlig hilsen
Adele Leyha

http://aandekommunikasjon.com

  • Kommentarer(1)//blogg.aandekommunikasjon.com/#post95

Nylig avdøde dyr som familiemedlem

Hjelperne våreOpprettet av Adele Leyha fr., november 15, 2013 09:39:58
I det siste har jeg jobbet mye med dyrene. Og hvilken herlig glede det er å jobbe med dyr. Også dyr ønsker å formidle kontakt fra den andre siden til sine gjenlevende menneskefamilie. Og de forsøker ofte å trøste sine gjenlevende familiemedlemmer med å si at de har det bra.

Noen mennesker har god fornemmelse, og kan kjenne nærvær av kjæledyr på besøk fra den andre siden. De kan fornemme seint på kvelden, at det er noen der nede ved beina, noen som setter seg helt inntil beina, en myk energi, som liksom gnir seg inntil. Og de fornemmer, men kan ikke se, bare føler dette underlige nærværet. Og da er det betryggende og godt å kunne ta kontakt med et medium, og få bekreftet sine mistanker, på hvem det er som de opplever at stadig er på besøk.

Noen ganger blir de som kommer til meg kanskje litt forskrekket, når de tenker og tror at det er deres nylig avdøde kjæledyret som er på besøk, også får de vite at det også erbesøk fra et kjæledyr som de hadde som barn for mer enn tjue tretti år siden. Ja, for det er jo svært mange der, på den andre siden. Men vi mennesker har en tendens til å låse oss fast til den nylig avdøde, den som sist har gått over. Vi tenker ikke på de som har vært i åndeverden i tjue eller tretti år, for dem har vi forsonet oss med er borte, også er de jo her likevel litt på en måte.

Jeg opplever også at mange ikke husker sine eldste familiemedlemmer på den andre siden. De som gikk over til den andre siden i barndommen. De som har vært veldig lenge på den andre siden, og som ikke har fått muligheten til å snakke med sine gjenlevende før nå når noen nylig har dødd. Tenk på det. De har masse erfaring, og hjelper de nyankomne, men vi ofrer de ikke en tanke eller takk. Da er det jammen bra de vet å benytte seg når du tar kontakt med meg som medium. Og jeg opplever klienter si: " jammen hun har ikke jeg hatt kontakt med siden jeg var barn"! Men tenk; de på den andre siden elsket deg som barn, var stolt av vennskapet sitt, og sluttet ikke å bry seg med omsorg, fordi om de skulle gå over. De har fulgt utviklingen din stille fra sidelinjen i alle år, og sett deg, det lille barnet vokse seg stor og bli en voksen. Og tenk hvilken spennende mulighet, når du en vakker dag går til et medium. Jeg skjønner dem ganske godt, jeg.

Så jeg hjelper de alltid hvis de ønsker å sende noen hilsninger og gi deg litt rom for at andre faktisk tenker på deg, og er opptatt av deg, selv om du selv ikke tenker på dem, men kanskje sørger mest over det siste tapet av en nylig avdød. Husk da på at de som nylig har gått over aldri er aleine på den andre siden, og at de som nyankomne over blir vel tatt vare på av sine familiemedlemmer med meget lang fartstid ifra den andre siden.

Stor oppmuntringsklem til dere som savner sårt de som dere hadde så kjært. Husk at de er flere der på den andre siden, som tar vare på hverandre, og støtter og hjelper oss i det daglige, vår usynlige familie, slekt og venner. Og de hjelper også til med å ta vare på våre firbeinte pelskledde venner eller fjærkledde venner som har gått over. smiley



Hilsen Adele Leyha


Besøk gjerne nettsiden min:
Http://Aandekommunikasjon.com

  • Kommentarer(0)//blogg.aandekommunikasjon.com/#post94

Litt fra utviklingssirkelen min i Drammen....

Hjelperne våreOpprettet av Adele Leyha fr., oktober 04, 2013 16:31:18
Igår hadde jeg en meget sterk kurs kveld i Drammen. Workshopen jeg holder går over et halvt år, og handler om å utvikle sine evner.

De som var der, har alle praktisert healing i en eller annen form før. Og vi startet derfor kvelden med å gi hverandre batterihealing. Og jeg kan virkelig underskrive på at healingen virket sterkt. Alle rundt meg idag har spurt hva jeg har gjort, siden jeg ser så frisk og glødende ut, akkurat som jeg skulle vært i sola og solt meg. (Ute har det vært grått vær i mange dager!) Så at healing virker og at energiene blir ennå sterkere når vi er flere healere som jobber sammen, ja det skal være sikkert og visst!!!
smiley

Vi gjorde ellers en spennende øvelse med å kjenne på energien til min guide (min åndelige veilder). Og min guide har en veldig sterk fysisk energi, og denne energien kunne alle kursdeltagerne fornemme fysisk. De fikk lov å ta og føle på min behjelpelige guide. De som prøvde å ta hendene tvers gjennom guiden møtte en usynlig vegg eller motstand. Kursdeltagerne fikk erfare å føle på ulike hjelperes energier. Hjelperne mine satt på stoler rundt i rommet, så kursdeltagerne kunne vandre rundt og ta og føle på deres energi og etablere kommunikasjon med dem. Alle kveldens kursdeltagere klarte å etablere kontakt og få ned informasjon som var riktig.
Og selv fortalte guiden min til kursdeltagerne hvilke tema og ting en guide faktisk kan hjelpe til med. Veldig stilig! Tusen takk til det åndelig hjelper teamet mitt som stiller så behjelpelig opp som lærere på mine kurs.

Kvelden ble avsluttet med at hver enkelt deltager under kyndig veiledning fikk trening i å øve seg på å styrke kontakten sin med å kanalisere fra den andre siden foran en gruppe med mennesker.
Alt handler om å lære gjennom å erfare, samt å få ulike nøkler & verktøy underveis til å bli tryggere sammen med åndeverden. Og alle klarte gårsdagens øvelse bra, ennå mange aldri hadde prøvd å kanalisere foran en gruppe før! Som mine hjelpere pleier å si: "øvelse gjør mester"!

Jeg & hjelperne gleder oss masse til hver ny workshop kveld! Hver kveld blir innholdet kanalisert og tilpasset deltagerne, sånn at ingen kveld er lik, sånn sett.

Og kan du ikke komme til mitt kurs på en vanlig ukedag fordi du bor for langt unna, så sett istedet av tiden til helgekurs. Vi har et spennende kurs for deg som ønsker å vite mer om ditt eget hjelperteam. Kurset heter: "Kom i lag med hjelperne!". Og da går vi gjennom ulike typer hjelpere som fins, hvem de er, hva de gjør, samt har ulike meditasjoner og seanser hvor vi påviser de hjelperen som er villige til å gjøre seg kjent for deg. Kurset holdes i trygge lyse omgivelser i Drammen, under kyndig veiledning. Carpe diem! Grip mulighetene. Og nyt dagen!




hilsen
Adele Leyha
Lærer i Mediumskap & Healing.


Besøk gjerne min nettside:
http://aandekommunikasjon.com/



Samler du en gjeng på minimum 8 stk eller flere, kan jeg komme til hjemstedet deres å holde en seanse med beskjeder fra hjelperne på den andre siden.

  • Kommentarer(0)//blogg.aandekommunikasjon.com/#post93

Kajas historie om en hjelper

Hjelperne våreOpprettet av Adele Leyha ti., desember 18, 2012 09:49:39

"For noen år siden la jeg ut på verdens vakreste sjøreise, med Hurtigruta, en femtiårspresang til meg selv. Presangen ble pakket opp midt i august.

Skipet stevnet ut fra Bergen, sola skinte varmt på oss, og jeg følte at verden smilte sitt bredeste smil. Bølgene vugget sånn passe, maten smakte fortreffelig - jeg hadde følelsen av å befinne meg i en luksuriøs turistbrosjyre! I Bodø var det utrolig nok vindstille, og over Vestfjorden bare en behagelig bris. Tidlig på kvelden var vi i land i Svolvær. Stemningsskiftet som kom på vei mot Sortland overraska meg…

Skumringen la seg rundt oss da skuta gled inn i Trollfjorden like før midnatt. På dekk var det trollfest for turister som skålte, hylte og skrek for anledningen. Jeg bør kanskje nevne at røykeloven allerede hadde eksistert noen år, og ble håndhevet om bord.

I bunnen av Trollfjorden - som er så smal at Hurtigruta under snuing må manøvreres lydløst om sin egen akse for ikke å skrape borti fjellveggene - kjenner jeg angsten komme krypende. Jeg begynner å få skikkelig hetta.

Da får jeg plutselig øye på en nokså målbevisst dame i flagrende gevanter som kommer taktfast gående over dekk med en tent sigarett, i min retning.. Hun stopper opp foran meg og legger ut om hvor mange ganger hun har tatt turen, om hvor fint alt alltid har gått, om at hun er interessert i psykologi, har bodd sørpå i mange år, og så videre.. Om jeg kan skimte de fine små blomstene som vokser på fjellhyllene, der? Hun peker og vifter med røyken. Nordlending, selvsagt!

Hennes gode humør og avslappede stil smitter over på meg, og med ett er all uro som blåst bort. Damen går så fort videre mot salongdøra på dekk og seiler inn gjennom glassdøra med sigaretten fortsatt glødende – og borte blir hun.

Jeg syns det hele er så rart. Jeg går inn og leter etter henne, for å takke henne, da det går opp for meg at hun faktisk er borte..

Dama hadde simpelthen gått opp i røyk! Hvem var hun egentlig? Hvor kom hun fra?

Jeg vet ikke. Men jeg har virkelig fundert på episoden.

Har jeg en åndelig hjelper som kan inspirere helt vanlige mennesker til intuitivt å trå til så impulsivt?

Eller kan et slags åndsvesen i menneskekropp bli sendt inn i fem minutter bare for å fikse en situasjon, liksom? Selv i dag undres jeg...

Uansett - i dag vet jeg at hun var en hjelper som kom meg til unnsetning da jeg trengte det som mest. "

Skrevet av Kaja Ødegaard.

  • Kommentarer(1)//blogg.aandekommunikasjon.com/#post73

Hjelperen som var GPS

Hjelperne våreOpprettet av Adele Leyha ma., desember 10, 2012 15:45:59

En gang for noen år siden, i forbindelse med jobben, skulle jeg kjøre bil fra Bjørvika til Storo. Jeg hadde svært dårlig tid, og det var masse omkjøringer og enveiskjørte gater i Oslo, og uerfaren bilist i Oslo-gryta, visste jeg ikke riktig hvor jeg skulle kjøre for å komme fram. I den perioden støttet jeg meg veldig på en av hjelperne, som var flink til å lose meg på retninger så jeg alltid fant fram. Men akkurat denne dagen, som jeg ba han finne veien, tok han omveier, til andre steder, for han syns jeg stresset for mye, og han ville heller at vi bare skulle kjøre tur for å se oss omkring og roe oss ned. Og akkurat der tok det litt tid før jeg skjønte hva han holdt på med, men når jeg innså det og spurte og fikk svar bekreftet, ble jeg sånn passe irritert. Ikke alltid deres hjelp passer med min verden! Og verdens mest uskyldige hjelper som svarte på spørsmålet jeg stilte, i hans verden var det hele kun velment, han ville hjelpe meg å roe meg ned, for han syns jeg trengte mer å ha det hyggelig å slappe av, så han ville heller at vi skulle se oss omkring og prate litt sammen. Det kjentes ut som en test. Og det var fryktelig irriterende, jeg hadde dårlig tid, det her var faktisk noe å bli frustrert av. Selv om det var godt ment fra hjelperens side, så trigget det min frustrasjon! Jeg var ikke helt på nett med dem den dagen!

Hjelperne kan være knall flinke også. Bare for å ta et annet eksempel med det å lose og finne fram, så det blir litt balanse i historien. Jeg befant meg en gang i Paris sammen med en venn, og vi hadde trasket rundt hele dagen for å se på ting, og til slutt mistet retningen på hvor vi skulle gå for å komme tilbake til hotellet. Vi ante ikke hvor vi var, og det hadde blitt mørkt ute. Ikke morsomt å vandre rundt gatelangs i ukjente Paris når det var mørkt ute. Trøtte og slitne var vi også, og ikke en taxi å se. Da koblet jeg opp til hjelperne, «Hallo, kan dere vise oss raskeste vei tilbake til hotellet?» Min kamerat trodde det hadde klikka for meg når jeg pekte og sa at hjelperen hadde sagt at vi må gå slik og slik. Min kamerat trodde ikke på hjelpere. Og han var overbevist over at vi skulle gå stikk motsatt vei. Vi ble enig om å prøve «min vei» først, og noe motvillig gikk han med på å gå den ruta jeg sa veien var. Og vet du, den gikk direkte rett til hotellet! Full treff. Min kamerat ble overrasket og noe rar i maska da veien viste seg å være riktig…. Jeg ble bare glad, veldig glad, for jeg hadde jo involvert veldig hjelperne på forhånd om at jeg skulle til Paris, og både de og jeg hadde vært veldig engasjert og ivrige noen kvelder før vi dro. Selv det å finne fram på den store flyplassen utenfor Paris gikk greit med hjelper teamet. Et par av dem hadde jo tråkka opp «løypa» på forhånd!

med beste hilsen

Adele Leyha

Healer & Medium

Besøk gjerne min internett side : http://aandekommunikasjon.com

  • Kommentarer(0)//blogg.aandekommunikasjon.com/#post72

Et av mine besøk på kirkegården

Hjelperne våreOpprettet av Adele Leyha ti., oktober 16, 2012 11:00:36

Jeg liker de fleste kirkegårder godt. Jeg syns det er så koselig at folk pynter opp med blomster rundt minnesteinene til de døde, og jeg finner det stille og fredelig. Det er gode energier rundt de fleste av våre kirkegårder, er min opplevelse. De døde oppholder seg sjeldent på kirkegården når vi levende ikke er der, de går som regel hjem sammen med oss etter at vi har vært der på besøk.

Så her i sommer opplevde jeg ved et par anledninger at blomstene på et gravsted jeg har ansvar for å stelle, bare forsvant...

Første gangen opplevde jeg at de som klipper gresset hadde klippet over blomstene, og siden det var stemorsblomster, valgte jeg å tro at det var et uhell, eller at det var godt ment, på den måten at stemorsblomster av og til kommer sterkere igjen hvis man klipper de ned. Dette var i våres. Jeg ble en smule oppgitt, men tenkte at ok, jeg får plante nye blomster.

Når jeg opplevde at blomstene ble borte for andre gang i sommer, jeg mener fysisk borte, de var ikke bare klippet ned, men fjernet fysisk så jorda lå der mørk og brun og bare glante på meg, så ble jeg en tanke frustrert! Fordi, damen i åndeverden som har minnesteinen, er litt bestemt, på hva hun liker og ikke liker. Jeg sier ikke at det har noen sammenheng med at blomstene ble borte, for det vet jeg at det ikke har. Men for eksempel vet jeg fra før at hun ikke liker gule blomster, så det har jeg bevisst aldri plantet på gravstedet hennes. Man har jo litt respekt!

Men noe frustrert, så jeg nå høyt til min slektning på den andre siden: ”Hjelp meg! Fortell hvordan du vil ha gravstedet ditt da…!”

Og hun viste meg bilde av at hun ville ha steiner rundt blomstene, for på den måten å beskytte blomstene ifra gressklipperen. Videre så jeg røde blomster.

Jeg må si at jeg fokuserte mest på blomstene, og ikke noe spesielt på steinene der jeg tråkket meg hjem på sykkelen. Jeg planla å sykle fra kirkegården og direkte til blomsterbutikken, for å finne passende røde blomster. Men tenk, midt i sommerferien, og midt i beste åpningstid, så var denne blomsterbutikken stengt. Igjen sendte jeg ut en tanke til mine kjære forferdre på den andre siden, med et spørsmål om: ”Hvordan vil hun ha gravstedet tro??!” Jeg fikk ikke noe mer svar der og da…. Og satte meg så på sykkelen og syklet videre hjem i helt andre tanker om helt andre temaer.

Det er et stykke ifra kirkegården og hjem. Kanskje bortimot en halvtime. Jeg tenkte overhodet ikke noe mer på gravstedet der jeg syklet hjem. Ikke før jeg hadde noen hundre meter igjen til hjemmet mitt….

Da ser jeg midt i gata, liggende spredt rundt midt i gata, store runde steiner. Perfekt til å ha rundt et blomsterbed. De ligger midt i veibanen for bilistene, og det er absolutt ikke bra for biler eller folk at steinene ligger der… Derimot idet jeg står der, så er det ikke en eneste bil i gata, akkurat på det tidspunktet jeg er der er det helt stille. Jeg tenker at; «nei det her tror jeg ikke på, at det liksom er til meg!» Men så tenker jeg på alle de gangene, jeg ikke har tatt imot tegnenes tydelighet fra den andre siden! Jeg har jo sagt til meg selv at jeg skal bli flinkere til å beskjedene deres mer alvorlig, selv om de nesten ikke er til å tro på, innimellom. For hvor mange ganger har jeg ikke angret på at jeg har ignorert meg selv i ettertid?

Så jeg kikker en gang til på alle de spredte steiner som ligger midt i kjørebanen, og plukker de opp ên etter ên og putter de i en tom bærepose jeg «tilfeldigvis» hadde med. (Hva er dette med tilfeldigheter, lurer jeg på?)

Så begynner jeg å kikke rundt i gata, hvor har disse steinene kommet fra, hvem kan ha slike steiner liggende i hagen sin??? Og jeg kikker og jeg leter rundt, men jeg finner absolutt ingen som kan ha det!!

Så det var bare en ting å gjøre, ta steinene med til kirkegården. Antallet steiner rundt blomsterbedet passet helt nøyaktig perfekt!

De fleste vil nok påstå at dette med steinene var en ren tilfeldighet… Hmmmm… sier jeg. Klart det fins sikkert en logisk forklaring på hvordan de steinene har kommet fysisk dit... Men hvordan kunne åndeverden vite det at steinene lå der før det i det hele tatt skjedde??

Mitt budskap med historien, er at jeg er veldig glad for at i de tilfeller når jeg spør åndeverden om hjelp, så får jeg servert et svar fra dem, det er det i hvert fall ingen tvil om, og det holder lenge nok for meg å få vite, at de hører meg, og at de forsøker velvillig å hjelpe meg. Og det er det viktigste for meg å vite.

Så min døde slektning på den andre siden fikk etter noen dager røde roser plantet på sin minnestein, sammen med de runde steinene som jeg ikke fant ut hvor hørte til eller kom fra. Og de gjør nå nytten med å beskytte blomstene mot gressklipperen, samt at rosene har holdt seg lenge utover høsten.

Nå er det en stund siden jeg skrev dette innlegget her, jeg skrev det i august. Jeg var på kirkegården nå denne helga, og så at rosene fortsatt blomstrer vakkert, pluss at det i tillegg hadde kommer opp vakre nye lilla stemorsblomster, nå i oktober.

I går fikk jeg besøk av en av mine kjære på den andre siden, som også var med meg på besøk på kirkegården nå i helga. Og han kom med en kjempesvær bukett med røde roser, noe jeg fant veldig rørende fordi det egentlig var hans bursdag i åndeverden i går, og sånn sett var det han som burde ha fått blomster. Og så i dag foran pcèn fant jeg dette lille innlegget jeg skrev på tidligere i høst, og tenkte at dette vil jeg gjerne vil dele med dere på bloggen min. Så herved er det gjort.

Hilsen

Adele Leyha

http://aandekommunikasjon.com

  • Kommentarer(0)//blogg.aandekommunikasjon.com/#post69

Våre hjelpere!

Hjelperne våreOpprettet av Adele Leyha ti., juli 10, 2012 16:29:27

Hver enkelt av oss har tilgjengelig et støttende team av åndelige, ikke-fysiske vesener som har som formål å hjelpe menneskeheten å finne glede og fred.

Vi trenger egentlig ikke å gå imellom alt alene! Vi har kjærlige og kraftfulle hjelpere som ville elske å hjelpe oss i våre daglige bekymringer. Våre himmelske hjelpere kan hjelpe oss å se ting fra et høyere og mer positivt perspektiv, samt gi veiledning og praktisk hjelp når vi trenger det. Alt vi trenger å gjøre er å spørre! Så, ta hensyn til intuisjonen din, fordi de fleste av hjelperne sine meldinger vil bli kommunisert til deg via din sjette sans. Ofte kan ting du oppfatter som "tilfeldigheter", være svaret på din forespørsel om hjelp.

Teamet av åndelige hjelpere kan ikke gripe inn i våre liv med mindre vi gir dem tillatelse og spesifikt ber om deres hjelp. Dette er fordi de respekterer vår frie vilje, den universelle loven som sier at vi tar våre egne beslutninger. Våre åndelige hjelpere er også tilgjengelig for oss 24 timer, 7 dager i uken, og det er gratis! Du kan be teamet ditt om støtte og hjelp til enhver tid. Du trenger ikke bekymre deg for at du tar fra dem noen viktigere oppgaver, fordi de er i stand til å være med mange mennesker, og mange steder samtidig. De er ikke begrenset av plass eller tid og det gir dem stor glede å se deg glad og med fred.

Det fins også ulike hjelpere innenfor ulike spesialiserte tema. Det varierer med hvilke temaer du er opptatt å fylle livet ditt med, og hvor mye du går i dybden selv for å utvikle deg innenfor disse. Etter hvert som vi spesialiserer oss vil enkelte hjelpere komme og andre gå, etter som behovet for nye fordypninger i temaene skjer. Det kan sammenlignes litt med at når du begynner på skolen, så vil du først få en førskolelærer, og etter hvert som du avanserer oppover i skolen, så får du nye lærere som kan mer ut fra utviklingen på ditt nivå. Men man starter liksom ikke med en professor i barnehagen om du skjønner….

Hver og en av oss (uten unntak) har minst 1 skytsengel og en åndelig hovedguide med oss fra vi er født til vi dør. Hovedforskjellen mellom engler og guider er at engler ikke har levd som et menneske før, mens guider har. En åndelig guide kan være en som har levd på jorden før, og som så har fått spesialundervisning, (etter at de gikk bort), om hvordan å lede fra "andre siden" uten å forstyrre vår frie vilje.

Engler er også tilgjengelig for å hjelpe og veilede oss. Engler er budbringere fra Gud som bringer kjærlighet, visdom, og beskyttelse mot himmelen. De elsker oss betingelsesløst og dømmer aldri våre tanker, ord eller handlinger. Engler kan hjelpe oss med noe av det som engler spesialiserer seg på; egentlig alt du kan tenke deg. Det er engler som spesialiserer seg på kjærlighet, relasjoner, tålmodighet, helbredelse, beskyttelse, visdom, kommunikasjon, og så videre. Englene ønsker å hjelpe deg på en måte som vil lede deg til fred. Englene vet at små irritasjoner ofte legger opp til større stress, så det er deres store glede å hjelpe deg med noe.

Inkludert i englene er gruppen med erkeenglene. Erkeenglene utfører bestemte roller og det er mange erkeengler som du kan spørre om hjelp. Erkeenglene hjelper uavhengig hvilken religion folk har. Det var kort om noen av våre himmelske hjelpere.

mvh

Adele Leyha

Medium & Healer

Besøk gjerne min hjemmside:

http://aandekommunikasjon.com/

  • Kommentarer(4)//blogg.aandekommunikasjon.com/#post67

Tålmodighet og utvikling

Hjelperne våreOpprettet av Adele Leyha on., mai 16, 2012 13:43:07

For mange år siden, en gang jeg var ute og kjørte bil, ble jeg vist en rødfarge fra en av hjelperne mine. Omtrent som et rødt lys. På den tiden pleide jeg og to av hjelperne ofte å konversere litt når jeg kjørte bil på landeveien. Jeg hadde to såkalte ”gledeshjelpere” som fulgte meg i tykt og tynt ute på langkjøringer utenfor bygrensa, og de fikk meg alltid i så super godt humør, og på den måten ble ikke kjøreturen så lang og kjedelig.

Så mens jeg satt der og kjørte, viste hjelperen meg plutselig fargen rød, nærmest som et rødt lys, og jeg trodde først at dette var en ”ny lek” fra den andre siden, som handlet om å sende meg ulike farger. Jeg driver mye med healing, og ser ofte hvilke farger folk trenger, og akkurat i den perioden var jeg antagelig litt overfokusert på healing, og tenkte umiddelbart at ”dette har med healing å gjøre.”

Jeg oppmuntret derfor hjelperen min. Jeg ba han sende meg flere farger. Hvilket han absolutt ikke gjorde, i stedet viste han meg dette røde lyset to ganger til. Jeg skulle akkurat til å spørre videre hva han egentlige mente, da plutselig et kraftig rødt lys fra en fotoboks lyste opp og blendet mine øyne. BLINK!! Så var jeg blitt fotografert, gitt... Slukøret tittet jeg på speedometeret, og så at jeg lå 10 km/t over fartsgrensen. Og så skjønte jeg plutselig hva han hadde prøvd å fortelle…. Jeg må også nevne at jeg ikke liker at hjelperen av og til sier at jeg er ”sen”. Det er ikke vondt ment fra hans side, men jeg tar det likevel ille opp, for jeg syns jo gjerne at de kunne fortalt så jeg forsto hva de mente med en gang. Men, slik fungerer det altså ikke, oss i mellom. Ofte kan de slenge ut noe, som jeg ikke skjønner bæret av før på kvelden, og da kan temaet de har pratet om plutselig dukke opp på tv eller noe annet. Da pleier jeg å bli ganske så imponert og tankefull over deres virkelighet. Men ofte kan det også ta uker og måneder fra de sier noe, til jeg skjønner det. Og det de sier kan virkelig gå på ”Repeat!”.

Bare tenk selv hvor frustrerende det er å høre noe du ikke skjønner om og om igjen.

”Bro…. berg…… bro……berg…..”. Om og om igjen med jevne mellomrom. Vet ikke hvor mange ganger de har sagt dette. Og jeg tenker, hvilken bro? En bro over et berg? Så teit..! Så vet jeg jo at de ga meg navnet Ernst for en årrekke siden. Ha ha! Så viser det seg at det er et fysisk medium, død riktignok, men han het Ernst Broberg. Ja, og hva vil de så videre med dette? Jeg aner ikke. Men jeg er veldig interessert i fysisk mediumskap.

En annen gang hørte jeg: ”Rosa Parvin” i over et halvt år. Jeg skjønte ikke hva Parvin var for noe... Og lurte igjen på fargen rosa? Trenger jeg mer rosa??? Tok meg et halvt år å finne ut at det var et tegnemedium som het Rosa Parvin. Og ja, jeg er interessert i tegne mediumskap også jeg.

Så var det denne Maurice Barbanell. Jo, han har også vært på besøk. Og nei, jeg hadde ikke greie på hvem han var. Men, ja, han var også et medium. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor eller hva de snakker om bestandig, men jeg synes jo det begynner å bli litt interessant, i motsetning til i begynnelsen når jeg ikke skjønte noe som helst.

Hjelperne har i grunnen en ganske utrolig stor tålmodighet. Tenk hvor vanskelig det ofte kan være å nå fram med noe til oss. Fange oppmerksomheten vår, få oss til å skjønne. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt kjempe frustrert og sint fordi jeg ikke forstår ting de sier med en gang. Men det jeg er lykkelig over, er deres engasjement, og at de ikke gir opp. Som de sier til meg i tunge stunder: ”Vi svikter aldri.”

Veien min fram til i dag, har ikke vært enkel, åndelig sett. Ting har ikke dalt ned i hodet på meg. Ingenting har vært selvsagt fra den andre siden. En periode forlangte jeg å få byttet ut en av mine hjelpere, jeg var absolutt ikke fornøyd med samarbeidet vårt, og hva han sa til meg. Han var kommunikatoren min, men det ble litt anstrengt mellom oss etter hvert som jeg ikke forsto eller skjønte hva han snakket om, og jeg ble så til de grader frustrert at jeg fikk nok. Så kom det en ny hjelper, som liknet veldig i energien på den første hjelperen, men det var ikke han første selv om de var like, og den første hjelperen ble satt på vent av dørvokteren min. Jeg var ikke helt fornøyd med at de var så like i energien heller, men det ble det ikke tatt mye hensyn til. Så interessen min dalte jo litt. Og slik var det noen år. Den første hjelperen som ble satt på vent. Jeg var ordentlig skuffet over at han ikke sa ting på en annen måte som jeg forsto. Jeg ble rett og slett så innmari sur til slutt. Men han var ikke sur på meg… bare litt egen eller sta på sin rare måte. Han forsto ikke helt meg. I dag er det greit mellom oss, jeg har lært mye og kan håndtere ting på en annen måte. Samtidig vet jeg at han første hjelperen en dag kommer til å bli en flink guide for noen. Og det gjør meg litt stolt, for han har jo også lært mye, gjennom meg.

Hjelperne mine skjønner heller ikke absolutt alt jeg driver med her på jorden heller. Noen hjelpere vil gjerne vite mer om hva jeg driver med innimellom, og de kan spørre meg ut sånn litt av og til. ”Fortell” sier de.

Og ellers kan jeg meddele dere om at det verken før eller siden har blinket rødt lys fra fotobokser eller hjelpere ute i trafikken. Heretter passer jeg alltid på farten. Det forble med bare den ene gangen. Og jeg har også forklart hjelperne dette med hastighet, fartsskilter og førerkort. Noe som medførte at de plutselig begynte å si fra til meg når det er politi kontroller på veiene. Hvilket jeg nå også får beskjed om god tid i forveien, gjerne dagen før. Dermed kan jeg sette av god tid, uten stresse. Men det kostet meg jo litt sånn helt, helt, til å begynne med da….

Moralen i dette er at du kommer til å møte motgang, frustrasjoner, ikke alltid forstå og innimellom må du forsake mye, men på den annen side, gleden er stor over gjenvunnet tillit og fornyet håp om at det meste faktisk er mulig og går an. Idag ville jeg ikke vært foruten kontakten og det helt spesielle båndet jeg har til mine hjelpere. Vi har mye gøy sammen. Og det deler vi gjerne med andre!

hilsen

Adele Leyha

http://aandekommunikasjon.com

  • Kommentarer(1)//blogg.aandekommunikasjon.com/#post63

Tilhørighet

Hjelperne våreOpprettet av Adele Leyha fr., september 30, 2011 14:02:17

Som medium er jeg er aldri ensom. Har ikke tid til det. De gangene jeg er alene, så er jeg ikke det likevel, for jeg får jo stadig besøk fra en og annen hjelper på den andre siden.

For tiden er det så veldig mange på den andre siden som vil snakke med meg. De står linjet opp i kø. Jeg har vært så heldig å ha kjent alle mine oldeforeldre i levende live. Så dem snakker jeg ofte med selv om de er på den andre siden. I det siste har oldeforeldrene mine begynt å ta med seg sine foreldre på besøk til meg, det vil si mine tippoldeforeldre, dem jeg bare kjenner fra gamle slektsalbum. Jeg var veldig interessert i dem da jeg var liten og vokste opp. Jeg spurte og grov om de gamle slektsfotografiene, om navn og relasjoner, samtidig som jeg noterte flittig og skrev opp hvem som het hva og hørte til hvor. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det som jentunge mens oldefaren min levde. Jeg likte å høre om slektshistorien.

Nå i det siste har altså tippoldeforeldrene mine i åndeverden begynt å besøke meg oftere, og de syns det er helt topp og moro at noen langt nede i slektsleddet kan kommunisere med dem. Til tider er det ganske så mange rundt meg her. Det er både gledelig og overraskende, samtidig som det er mye ny informasjon som kommer.

Før jeg åpnet opp for medium evnene mine, drev jeg mye med slektsforskning. Etter at jeg begynte å utvikle medium evnene mer, åpnet det seg seg nye og uante muligheter. I stedet for å søke i historiske folketellinger og kirkebøker, har jeg nå fått mulighet til å kommunisere med forfedrene mine om livet deres på landsbygda i gamle dager. De har sagt seg villig til å stille opp og hjelpe meg, så det er en helt ny dør i åndeverden som har åpnet seg opp for meg. Flere hjelpere! Det er bare å sette av tid, og bruke muligheten.

Heldigvis lever fortsatt noen i besteforeldregenerasjonen, sånn at jeg kan spørre ut dem og få bekreftelser på enkelte områder og informasjon om persongalleriet som kommer ifra gamle dager.

Jeg har på denne måten utvidet kommunikasjonskanalene i mine slektsledd. Spennende! Ikke sant?! Jeg har fått en mye sterkere og bredere identitet i forhold til hvem jeg er. Det er bra å kunne kjenne egen slektshistorie. Det er faktisk ganske ålright! smiley

Jeg oppfordrer dere som er interessert i mediumskap til å bruke de levende kanalene dere har i dag. Hent ut informasjon og nedtegn opplysninger om deres egen slekt fra de eldste som lever i famlien, de som kan litt om familiens persongalleri ifra gamle dager. På den måten kan du bygge nye broer til åndeverden samtidig som du opparbeider deg verdifulle & hyggelige minner sammen med dine levende kjære nå. Det er hyggelig med familiesamhold. Så start med å kommunisere med de levende først og fremst. Og så i framtiden kan du dele slektshistorien og felles minner videre til de kommende generasjoner i familien. Det gir uante muligheter for flere, og faktisk også i begge dimensjoner.

Hilsen Adele Leyha smiley

Besøk gjerne hjemmesiden min:

http://aandekommunikasjon.com

  • Kommentarer(0)//blogg.aandekommunikasjon.com/#post35