Adele Leyha`s Spirituelle blogg

Adele Leyha`s Spirituelle blogg

Mediumskap - Kanalisering - Reading - Åndekontakt - Healing - Hjelpere - Guider - Synsk kunst

På bloggen her skriver jeg om spirituelle ting som opptar meg.



Har du lyst å motta nye blogg-innlegg jeg skriver på e-post? Sånn at du får siste nytt med en gang det har blitt publisert? Du kan få automatisk varsling på e-post ved å sende melding "Abonnere på nye blogg innlegg: - ja takk!" til: adele.leyha@hotmail.no

Et av mine besøk på kirkegården

Hjelperne våreOpprettet av Adele Leyha ti., oktober 16, 2012 11:00:36

Jeg liker de fleste kirkegårder godt. Jeg syns det er så koselig at folk pynter opp med blomster rundt minnesteinene til de døde, og jeg finner det stille og fredelig. Det er gode energier rundt de fleste av våre kirkegårder, er min opplevelse. De døde oppholder seg sjeldent på kirkegården når vi levende ikke er der, de går som regel hjem sammen med oss etter at vi har vært der på besøk.

Så her i sommer opplevde jeg ved et par anledninger at blomstene på et gravsted jeg har ansvar for å stelle, bare forsvant...

Første gangen opplevde jeg at de som klipper gresset hadde klippet over blomstene, og siden det var stemorsblomster, valgte jeg å tro at det var et uhell, eller at det var godt ment, på den måten at stemorsblomster av og til kommer sterkere igjen hvis man klipper de ned. Dette var i våres. Jeg ble en smule oppgitt, men tenkte at ok, jeg får plante nye blomster.

Når jeg opplevde at blomstene ble borte for andre gang i sommer, jeg mener fysisk borte, de var ikke bare klippet ned, men fjernet fysisk så jorda lå der mørk og brun og bare glante på meg, så ble jeg en tanke frustrert! Fordi, damen i åndeverden som har minnesteinen, er litt bestemt, på hva hun liker og ikke liker. Jeg sier ikke at det har noen sammenheng med at blomstene ble borte, for det vet jeg at det ikke har. Men for eksempel vet jeg fra før at hun ikke liker gule blomster, så det har jeg bevisst aldri plantet på gravstedet hennes. Man har jo litt respekt!

Men noe frustrert, så jeg nå høyt til min slektning på den andre siden: ”Hjelp meg! Fortell hvordan du vil ha gravstedet ditt da…!”

Og hun viste meg bilde av at hun ville ha steiner rundt blomstene, for på den måten å beskytte blomstene ifra gressklipperen. Videre så jeg røde blomster.

Jeg må si at jeg fokuserte mest på blomstene, og ikke noe spesielt på steinene der jeg tråkket meg hjem på sykkelen. Jeg planla å sykle fra kirkegården og direkte til blomsterbutikken, for å finne passende røde blomster. Men tenk, midt i sommerferien, og midt i beste åpningstid, så var denne blomsterbutikken stengt. Igjen sendte jeg ut en tanke til mine kjære forferdre på den andre siden, med et spørsmål om: ”Hvordan vil hun ha gravstedet tro??!” Jeg fikk ikke noe mer svar der og da…. Og satte meg så på sykkelen og syklet videre hjem i helt andre tanker om helt andre temaer.

Det er et stykke ifra kirkegården og hjem. Kanskje bortimot en halvtime. Jeg tenkte overhodet ikke noe mer på gravstedet der jeg syklet hjem. Ikke før jeg hadde noen hundre meter igjen til hjemmet mitt….

Da ser jeg midt i gata, liggende spredt rundt midt i gata, store runde steiner. Perfekt til å ha rundt et blomsterbed. De ligger midt i veibanen for bilistene, og det er absolutt ikke bra for biler eller folk at steinene ligger der… Derimot idet jeg står der, så er det ikke en eneste bil i gata, akkurat på det tidspunktet jeg er der er det helt stille. Jeg tenker at; «nei det her tror jeg ikke på, at det liksom er til meg!» Men så tenker jeg på alle de gangene, jeg ikke har tatt imot tegnenes tydelighet fra den andre siden! Jeg har jo sagt til meg selv at jeg skal bli flinkere til å beskjedene deres mer alvorlig, selv om de nesten ikke er til å tro på, innimellom. For hvor mange ganger har jeg ikke angret på at jeg har ignorert meg selv i ettertid?

Så jeg kikker en gang til på alle de spredte steiner som ligger midt i kjørebanen, og plukker de opp ên etter ên og putter de i en tom bærepose jeg «tilfeldigvis» hadde med. (Hva er dette med tilfeldigheter, lurer jeg på?)

Så begynner jeg å kikke rundt i gata, hvor har disse steinene kommet fra, hvem kan ha slike steiner liggende i hagen sin??? Og jeg kikker og jeg leter rundt, men jeg finner absolutt ingen som kan ha det!!

Så det var bare en ting å gjøre, ta steinene med til kirkegården. Antallet steiner rundt blomsterbedet passet helt nøyaktig perfekt!

De fleste vil nok påstå at dette med steinene var en ren tilfeldighet… Hmmmm… sier jeg. Klart det fins sikkert en logisk forklaring på hvordan de steinene har kommet fysisk dit... Men hvordan kunne åndeverden vite det at steinene lå der før det i det hele tatt skjedde??

Mitt budskap med historien, er at jeg er veldig glad for at i de tilfeller når jeg spør åndeverden om hjelp, så får jeg servert et svar fra dem, det er det i hvert fall ingen tvil om, og det holder lenge nok for meg å få vite, at de hører meg, og at de forsøker velvillig å hjelpe meg. Og det er det viktigste for meg å vite.

Så min døde slektning på den andre siden fikk etter noen dager røde roser plantet på sin minnestein, sammen med de runde steinene som jeg ikke fant ut hvor hørte til eller kom fra. Og de gjør nå nytten med å beskytte blomstene mot gressklipperen, samt at rosene har holdt seg lenge utover høsten.

Nå er det en stund siden jeg skrev dette innlegget her, jeg skrev det i august. Jeg var på kirkegården nå denne helga, og så at rosene fortsatt blomstrer vakkert, pluss at det i tillegg hadde kommer opp vakre nye lilla stemorsblomster, nå i oktober.

I går fikk jeg besøk av en av mine kjære på den andre siden, som også var med meg på besøk på kirkegården nå i helga. Og han kom med en kjempesvær bukett med røde roser, noe jeg fant veldig rørende fordi det egentlig var hans bursdag i åndeverden i går, og sånn sett var det han som burde ha fått blomster. Og så i dag foran pcèn fant jeg dette lille innlegget jeg skrev på tidligere i høst, og tenkte at dette vil jeg gjerne vil dele med dere på bloggen min. Så herved er det gjort.

Hilsen

Adele Leyha

http://aandekommunikasjon.com

  • Kommentarer(0)//blogg.aandekommunikasjon.com/#post69